Av Hilde Mæhlum

Frysja kunstnersenter holder til i gamle fabrikkbygningene fra O.Mustad og søn fra rundt 1840.

Frysja var det opprinnelige navnet på Akerselva og det var de mulighetene elva ga som gjorde at Oslo-området utviklet seg til et viktig industristed, med blant annet O. Mustad & Søns produksjon av spiker.

Det var på ingen måte innlysende at området skulle bli som det er i dag. Da Mustad fabrikker flyttet produksjonen til Lysaker, ble de gamle bygningene stående tomme noen år, før området ble solgt til Aftenposten/Schibsted. De nye eierene planla å bygge en 90 meter (!) høy administasjonsbygning omgitt av trykkerihaller som ville dekke hele tomta. Der skulle produksjonen av Aftenposten og VG foregå, og derfra skulle avisene kjøres ut - på dagtid som på natterstid.

Det ble imidlertid ikke slik, for i et bystyrevedtak av 17. september 1970 vedtok Oslo kommune å benytte sin forkjøpsrett. Hele området med hele bygningsmassen kostet kommunen fire millioner kroner. Forut for dette bystyrevedtaket lå det mye strid, og mye intenst arbeid og lobbyvirksomhet fra en gjeng unge entusiaster.

En gammel kraftstasjon

Det startet med kraftstasjonen.I dag fungerer den som aktivitetshus under navnet Stiftelsen Frysja 33 men den gangen var det en nokså forfallen bygning. Brukseier Løvenskiold leide den ut som lager til et limfirma. I februar 1968 sendte Freddy Wang, Arvid Saastad og Hilde Mæhlum et brev til Løvenskiold der de ba om å få leie kraftstasjonen til kunstformål. Dette ordnet seg etterhvert, limfirmaet fikk oppsigelse til 1. mai 1969, og den 16. mai samme året tok ungdommen over.

I løpet av året hadde gruppa vokst. Planer og drømmer ble nedtegnet og sendt Løvenskiold. Entusiasmen hos oss unge smittet over på ham. Endelig fikk vi leiekontrakt (kr. 5000 i året) på kraftstasjonen. Materialer skaffet vi oss ved å rive brakkene på Brekke sagbruk der Gustav A. Ring seinere bygget, og vi samlet stabler av gamle vindusruter for å ha glass til alle de 208 smårutene som ble skåret til og kittet inn.

Det ble bygget et galleri med gulv-materialer fra byantikvaren, taket ble lagt om og pipe ble bygget. En klebersteinspeis ble kjøpt og demontert på Nordstrand, og fraktet til Frysja i 72 biter. Vi innredet utstillingsgalleri og utsalgs-rom for brukskunst - som kunsthåndverk het den gangen. Peisrommet i tårnet ble stue, møterom, kjøkken og gjesterom, mens topprommet var kontor og hvile/soverom når arbeidsdagene ble for lange.

Startkapitalen kom fra Spareskillingsbanken, der Albert Nordengen var direktør og ga et lån på 20.000 kroner.

Det ble mange frysjapionerer etterhvert. De kom fra alle kanter av landet, ja til og med fra USA og Færøyane. Det første verkstedet som ble etablert var et keramikkverksted med Anne Hansen, Hilde Mæhlum og Arne Åse som første brukere, deretter kom Lillan Magnus og så Lisbeth Dæhlin. Entusiasmen til de unge menneskene var smittsom: Ved den første utstillingen i den ombygde kraftstasjonen som nå hadde fått navnet Frysja Bruk, var Harald Kihle hovedutstiller. Han hadde sin første utstilling i Oslo på nesten 20 år!

Elva ryddes

Frysjakunstnerne måtte ha en organisjasjonsform som kunne skape tillit hos myndighetene, og de organiserte seg som en stiftelse. Professordr. juris Torstein Eckhoff ble formann i styret og Freddy Wang ble driftsleder. Den mest aktive kjernen på 20, 30 personer møtte mye velvilje i deler av byråkratiet og de politisk valgte i Oslo kommune. Mange strakk seg langt for at vi skulle lykkes. Avisene skrev gjerne, og vi var til og med på Dagsrevyen i en tid da det ikke var vanlig med kulturstoff der. Unge Kunstneres Samfunn hadde observatør-status på allmannamøtene våre, og vi var til gjensidig inspirasjon for hverandre.

Ettersom vi var blitt så mange, begynte stiftelsen å se oppover elva etter mer plass. Der lå Mustads fabrikker tomme. Dette ble starten på kampen mot Schibsted-konsernet. Et problem for kunstnerene var at området ikke sto særlig høyt i kurs hos lokalbefolkningen.

Fabrikkbygningene var falleferdige, elva var full av skrot, og selv om Stilla var en populær badeplass, rant det kloakk ut i elva.
Som Arbeiderbladet skrev i 1971:

Deler av elva må ha tjent som søppelfylling. Et og annet jernskjelett har fremdeles ei hånd over vannet. Rusk og rask er det både langs breddene og i vannet. Synketømmer må bort, biler og andre vrak, oljefat osv. må fjernes.

De gamle arbeiderboligene med sine utedoer ble av og til omtalt som «Korea» og det var mange som mente at hele området var modent for en fullstendig sanering.

Kommunalt kunstnersenter

I romjula 1969 sto Rune Brynestad sentralt i det kollektive arbeidet med å bygge en modell som illustrerte hvilke konsekvenser Aftenpostens planer ville få for hele Kjelsåsområdet. Lokalbefolkningen kom etterhvert på stiftelsens side. Etter et knapt bystyrevedtak der kommunen brukte sin forkjøpsrett, fikk stiftelsen Frysja Brukskunstsenter ansvaret for utbyggningen. Området skulle bli kunstsenter

Stiftelsen fikk ansvaret for et område med fire store forfalne fabrikkbygninger på tilsammen 2000 kvadratmeter grunnflate. Det viste seg at dette ble en for stor og vanskelig oppgave for kunstnerne. Det hele endte med at Oslo kommune overtok området igjen i januar 1972, og gav det navnet Frysja Senter.

Da var opprydningen av elva unnagjort, og arbeidet og planleggingen av området så godt i gang at det ikke lenger var noe spørsmål hva de gamle fabrikkbygningene skulle brukes til.

I ettertid er det nesten rart å tenke på at det ikke gikk liv eller lemmer tapt under arbeidet. Sikkerhetsnett og verneutstyr var sett på som unødvendig av de frivillige arbeiderne.

De første som som flyttet inn i disse bygningene var 10 grafikere som etablerte Frysja grafikkverksted i 1972. Siste del av ombyggingen var ferdig i 1983, med Gro Jessens tekstilverksted. På denne tiden var mer enn 60 verksteder utleid til billedkunstnere og kunsthåndverkere på Frysja.

Bygningene gir i dag arbeidslokaler til 53 kunstnere.